Papirboka må vannmerkes

Fra januar i år har man kunne kjøpe vannmerkede PDF-utgaver av enkelte norske bøker hos Digitalbok.no. Den synlige vannmerkingen består i at navnet til kjøperen er lagt inn nederst på hver side. Dette er det lett å fjerne ved å ganske enkelt skjære bort den nederste delen av hver side. I tillegg hinter Digitalbok.no om at bøkene også inneholder skjult vannmerking. Vannmerking av bøker gjøres ved at man lager to versjoner av samme bok der det er enkelte forskjeller i formatering mellom versjonene. Gjennom å kombinere de to versjonene på ulike måter kan man dermed skape unike utgaver som kan spores tilbake til det kreditkortnummer som ble benyttet ved kjøpet. Den sterkeste formen for vannmerking av tekst er såkalt Natural Language Watermarking (NLW) der det de to utgavene inneholde språkmessige forskjeller. Slik vannmerking er vanskelig fjerne og vil krever at man sammenligner et stort antall utgaver kjøpt med ulike kreditkort for slik å identifisere og fjerne sporbar informasjon.

For den ideologiske pirat vil det derfor raskt være lettere å ta utgangspunkt i papirboka. Med dagens leseplater som har relativt små skjermer er dette en ganske møysommelig prosess siden teksten må OCRes for å kunne omformaters for en mindre skjerm. Større leseplater er nå på vei, og fordelen med disse er at man kan lese boksider som er skannet direkte som bilder. Om forlagene skal beskytte seg mot dette må de derfor benytte samme vannmerkingsteknikker for papirbøker som er utviklet på ebøker. Om dette blir praksis vil det ha stor betydning for bibliotek og antikvariat.

Dette resonnementet tydeliggjør at det vil skje betydelige omveltninger i bokindustrien fremover og at den viktigste omveltningen ikke vil være digital distribusjon, men at forretingsmodellen må skapes på ny. I Norge er det ekstra vanskelig fordi forretningsmodeller som klekkes ut i de engelskspråklige land ikke nødvendigvis vil ha noe for seg for bøker på norsk i det norske markedet, der selv de mest populære titlene leses av veldig få. Et positivt moment er at det i Norge er tradisjon for å bidra med offentlige midler til bokproduksjon, hvilket innebærer at for den norske litteraturen i dag er brukerbetaling kun et av flere ben å stå på. Når nye forretningsmodeller nå må pønskes ut bør man derfor ha i bakhodet at hensikten med de offentlige tilskuddene er å sikre at det produseres kvalitetsverk i Norge og at disse er tilgjengelige og blir lest. Når grensekostnaden for eksemplarfremstilling blir null sier det seg selv at tidligere modeller må vurderes på ny i forhold til hva som gir mest norsk språk og kultur for pengene (eller hva nå begrunnelsen for bevilgningene er). En mulighet er at offentlig finansiering skjer på vilkår av at bøker ikke distribueres for restriktivt og at de legges i det fri i det øyeblikk de ikke selger mer enn f.eks 1000 eks årlig. Mer radikale ideer er også tenkelige.